Etter en busstur med pizza, god stemning og store forventninger lastet vi av alle 16 på parkeringsplassen til Skardalen ved Oppdal sent fredag kveld. Etter et par kilometer på ski fant vi en trivelig leirplass og slo opp fire telt. Ved leirbålet fikk vi varmet vann og servert deilig kakao med krem.

Lørdag våknet vi til litt snødryss og ryddet leiren etter frokost. Vi hadde ikke gått mange hundre meter før vi møtte vinden, og det ble straks litt tyngre å gå. Vi trasket trøstig i vei innover i fjellheimen og speidet etter egnet snøhuleområde. Været ble stadig verre, og vi fant ut at det var på tide å slå leir. Både speidere og ledere var slitne i motvinden. Snøhuleplanene så ut til å gå i vasken, for nå hadde vi brukt en del lenger tid enn planlagt.

Teltene ble slått opp igjen i noenlunde ly for vinden. Og nå var det deilig å komme i "hus" og få litt varm drikke og mat. Nye krefter gav også nytt liv til snøhuleprosjektet, og noen få ivrige speidere og ledere satte opp i lia, bare femti meter unna, der en passe snøskavl skulle graves ut. Det var allerede blitt langt på dag, så det måtte iherdig innsats til for å få soveplasser der oppe. Snøhula ble ferdig den, med soveplass til tre. Men det ble ingen overnatting der oppe. Det var tungt å gå opp og ned skråninga, og været var fortsatt ikke særlig trivelig. Etter at det ble mørkt var alle samlet i teltene igjen, og vi laget deilig varm treretters middag – spekeskinkerull med krydderost, viltgryte med reinsdyrkjøtt og grønnsaker, og herlig grønn gele med vaniljesaus og krem (og festlig paraply) til dessert!

Og så kom helgas store positive overraskelse: Vinden løyet, himmelen ble fylt av stjerner så klare at vi knapt kunne skille de kjente stjernebildene fra resten, og et nordlys ingen av oss har sett maken til på disse breddegrader tidligere! Det var utrolig vakkert og gav oss et håp om sol dagen etter.

Sånn skulle det ikke gå. I løpet av natta blåste det opp igjen, og nå snødde det også mer enn tidligere. Om morgenen måtte vi nærmest grave ut speiderne fra teltene. Nå var målet bare å pakke sammen og gå tilbake til parkeringsplassen der vi skulle møte bussen. Det ble en strevsom retur. Sekkene var minst like tunge, for nå var mesteparten vått i tillegg. Snøværet og vinden gjorde sikten håpløst dårlig. Føret varierte med skavler og skare-is, så det var ikke fritt for knall og fall. Men ned kom vi, speiderne var knalltøffe og de som dro pulker (Sveinung og Torbjørn fra FSK) var sterke som okser!