Det e' godt å kvile på Dovrefjell
Av Olav Gjærevoll
På gamle Vårstig er godt å rusle
og kjenne freden fra topp og tind.
Om verda ellers er kald og stusle'
gir fjellet varme i sjel og sinn.
Når e' vil bort ifra styr og stell –
det e' godt å kvile på Dovrefjell
Det lyser gullgult av mjelt og myrklegg
og himmelblått av Veronika.
Her klager heilo, her skarrer ryp'stegg,
her kvitrer snøspurven likegla'.
Når natta fylles av fuggelspell –
det e' godt å kvile på Dovrefjell.
Blant visne grasstrå i dvergbjørkheia
står lubben mogop og varsler vår.
Og oppå Snøhetta issoleia
mot himlen høger' enn andre når.
Når vidda farges av blomsterveld –
det e' godt å kvile på Dovrefjell.
I bjørkelia veks turt og lushatt
så frodig hage du aldri så.
I hamrer høge med veggen stupbratt
sitt' bergabrura med sløret på.
Når sola daler en sommerkveld –
det e' godt å kvile på Dovrefjell.
Der Nystuhøa mot himlen hildre
står viddemyra i snøulldrakt.
Som barneauer ei stjernesildre,
sjå reinrosa i snøkvit prakt!
E' legg me' mjukt ned på måssåfell –
det e' godt å kvile på Dovrefjell.
|
